i dagens teaterhus, tegnet av arkitekt Henrik Bull. I over 100 år har landets hovedscene vært arena for norske scenekunstnere, for klassiske og nyskapende teateroppsetninger, storslåtte markeringer og bitre stridigheter.

Ønsket om å etablere et teater for norske dramatikere og scenekunstnere var en selvsagt del av nasjonsbyggingen og løsrivelsen fra Sverige rundt forrige århundreskifte, en prosess som munnet ut i unionsoppløsningen i 1905. Statuene av Ibsen og Bjørnson troner foran hovedinngangen. Sammen med Ludvig Holbergs er også navnene deres gravert på fronten av teaterbygningen. De tre (!) åpningsforestillingene i 1899 var da også et sammensatt Holberg-program (1. september), Ibsens EN FOLKEFIENDE (2. september), og Bjørnsons SIGURD JORSALFAR (3. september).

Teatrets historie og ensemble går tilbake til Christiania Theater, som hadde ført en omflakkende tilværelse helt siden 1829. Med det nye Nationaltheatret i Studenterlunden fikk den norske dramatikken og norsk som scenespråk et hjem. Bjørn Bjørnson, Bjørnstjernes sønn, ble teatrets første sjef.

Nationaltheatret ble opprettet, bygget og drevet utelukkende med private midler, og fikk tidlig økonomiske problemer. Allerede i 1906 opplevde teatret sin første alvorlige økonomiske krise - straks etter at den nasjonale jubelen etter unionsoppløsningen hadde lagt seg.

Først fra 1928 skulle teatret få et beskjedent statstilskudd. Tilskuddene økte sakte men sikkert, og i 1975 utgjorde tilskuddene for første gang over 90 % av teatrets driftsmidler. Tilskuddene til teatret kom lenge fra både Oslo kommune og staten, etter en gitt fordelingsnøkkel, mens teatrets bevilgninger i dag i sin helhet kommer over Statsbudsjettet.

I 1911 overtok skuespiller og regissør Halvdan Christensen sjefsstolen etter Vilhelm Krag. Med ham starter det som gjerne kalles teatrets «gullalder». Skuespillerkrefter som Gustav Thomassen, Ragna Wettergreen, Hauk Aabel, August Oddvar og Ingolf Schancke briljerer i en rekke sagnomsuste rolletolkninger. Johanne Dybwad, en av teatrets virkelige legender, får kontrakt på at hun selv skal får velge hvilke roller hun skal spille - og mot hvem! Plassen foran teatrets hovedinngang heter i dag Johanne Dybwads plass, mens Nationaltheatret har adresse Johanne Dybwads plass 1.

Teatret hadde en periode med kunstnerisk og økonomisk suksess. I tillegg til det mannssterke orkesteret, hadde teatret fra 1910 til 1922 også et eget ballettensemble. Teatrets orkester opphørte imidlertid i 1919, da medlemmene dannet det som skulle bli Oslo Filharmoniske Orkester.Teatrets ballettensemble skulle senere danne utgangspunkt for Operaballetten. Nationaltheatret har altså vært «fødested» for to sentrale aktører innenfor andre kunstformer enn teatret.

1924 ble et merkeår i Nationaltheatrets historie. 2. juledag var det nemlig urpremiere på Reisen til julestjernen, skrevet av teatrets økonomidirektør Sverre Brandt. Denne familieforestillingen skulle raskt bli en av teatrets største suksesser noensinne, og skulle ved flere anledninger redde teatrets økonomi. Forestillingen har senere vært en gjenganger på Nationaltheatret i førjulsukene.

Også selve teaterbygningen har hatt sin egen historie utover 1900-tallet. Det ble spilt på Nationaltheatret under krigen. Hovedscenen ble satt i brann under en sabotasjeaksjon i 1943, men uten store ødeleggelser. Brannen i 1980 fikk større konsekvenser. Denne gangen var skadene av scenerommet omfattende og krevde store investeringer i nytt teknisk utstyr. Den vakre salongen slapp imidlertid igjen fra brannen uten ødeleggelser. Under restaureringsarbeidene spilte teatret forestillinger dels foran jernteppet, dels i et sirkustelt på teaterplassen.

I 1949 blir den øverste delen av teatersalen bygget om, for å gi rom til en prøvescene. I 1963 blir prøvescenen til det som i dag er Amfiscenen - som siden har gjennomgått flere ombygninger og moderniseringer, sist i 1999.

Torshovteatret ble skapt i 1977, og har en helt sentral plass i Nationaltheatrets nyere historie. Teatret, som holder til i Soria Moria-bygningen, er et tidligere bibliotek som nå rommer en sirkulær scene.

På den minste og nyeste av teatrets scener, Malersalen, presenterer teatret både nyskrevet dramatikk og intime lyrikkprogram og kunstnerportretter.Malersalen er ikke i permanent drift.

Nationaltheatrets ulike scener blir grundigere presentert som en egen sak på teatrets hjemmesider.

Når Norge i 2006 feirer 100-årsdagen for Henrik Ibsens død, er Nationaltheatret en selvskreven vert for de viktigste markeringene. Henrik Ibsen og kona Susanne satt på første benk da Nationaltheatret åpnet, og Nationaltheatret har i alle år vært Ibsens teater framfor noen.

Ibsens skuespill er blant de mest spilte og best besøkte oppsetningene på teatret. Siden 1990 har teatret også arrangert den internasjonale Ibsenfestivalen. Til festivalen produserer Nationaltheatret egne Ibsenoppsetninger på alle sine scener, og tar samtidig imot utenlandske og norske gjestespill, i tillegg til å avvikle internasjonale seminarer, omvisninger, konserter og lesninger.

Men det er ikke «bare» Ibsen som gjør det godt på Nationaltheatret. I 2003 satte teatret tidenes publikumsrekord med 241.438 tilskuere - takket være braksuksesser som HVEM ER ERNEST?, SPORVOGN TIL BEGJÆR, FESTEN, DYRENE I HAKKEBAKKESKOGEN og JEPPE PÅ BJERGET.

Anton Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, Gyldendal Norsk Forlag, 1949
Anton Rønneberg: Nationaltheatret 1949-1974,Gyldendal Norsk Forlag, 1974
Annette Mürer: Velkommen i Nationaltheatret, Boksenteret, 1997
Nils Johan Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899-1999, Gyldendal Norsk Forlag, 2000